Redaksjonens lørdagshjørne: Ingar

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Ingar som skravler villig om alt han har sett, lest og spilt i det siste.

Saft suse! Det har jammen meg blitt lørdag igjen, selv om det er torsdag mens jeg skriver denne teksten (det er også forklaringen på hvorfor dette lørdagshjørnet er fullstendig blottet for Super Smash Bros. Ultimate, et spill jeg har satt av lørdagen for). Hva annet har jeg så foretatt meg i det siste som jeg vil anbefale eller fraråde? Vel, spenn setebeltet Dorothy, så tar vi en kikk!

Thrawn: Alliances

Helt siden Disney kjøpte opp Star Wars-lisensen har jeg hatt som mål å lese alle Star Wars-bøkene som kommer ut i den nye kanon (samt noen av de gamle bøkene). Den nyeste boka i rekken kom i august, men det er først nå jeg har tatt meg tid til å lese Thrawn: Alliances.
Storadmiralen Thrawn har en særegen plass i Star Wars Expanded Universe. Det var på mange måter med boka Heir to the Empire fra 1991, den første boka i Thrawn-trilogien, at Expanded Universe i det hele tatt ble en etablert greie på 90- og 2000-tallet. Det hjalp selvfølgelig at den blåhudede og rødøyde Chiss-generalen er kald, kynisk, usannsynlig smart og analytisk av natur, og Thrawn er fortsatt en av de kuleste Star Wars-rollefigurene som ikke har dukket opp i filmene.

Da Disney erklærte at alt det gamle materialet i Expanded Universe ikke lenger var for kanon å regne var det mange som sørget over Thrawns «bortgang.» Heldigvis sørget Disney for å reintrodusere rollefiguren med stort sett den samme personligheten i tredje sesong av Star Wars: Rebels. I fjor fikk dessuten Timothy Zahn, forfatteren bak Heir to the Empire, skrive en bok med Thrawn i hovedrollen. Thrawn: Alliances er den andre boka fra Zahn om den nye Thrawn.

Boka er satt rett etter sesong 3 av Rebels, og forteller om hvordan Thrawn og Darth Vader må jobbe sammen for å utforske en - ja, du gjettet det - uro i Kraften. Boka fortelles over tre tidsperioder. Den ene er historien om Vader og Thrawns nåværende samarbeid. Den andre fortellingen er historien om hvordan de to har møttes før, bare at den gang het Vader Anakin Skywalker i stedet. Den tredje fortellingen har Anakins kone Padmé i sentrum, og forteller om ekspedisjonen hun la ut på som førte til at Anakin måtte reise på leting etter henne og dermed møtte på Thrawn.

Samspillet mellom de tre historiene løses på kløktig vis, og Zahn viser at han fortsatt mestrer å skrive gode Star Wars-bøker selv tjuefem år senere. Noen roligere partier møter vi selvsagt på, men alt i alt er dette en av bøkene i det bedre sjiktet. Dessuten er den langt bedre enn Zahns forrige bok, som dessverre ble litt tam i lengden.

Star Wars: Darth Vader

Mens vi snakker om Star Wars må jeg også nevne tegneseriene, som jeg nylig har begynt å lese etter å ha gått bananas på Forbidden Planet i London i slutten av oktober (jeg handlet så mye spillstæsj og tegneserier at jeg fikk overvekt). Miniserien Phasma gikk fort unna, men det er samlebøkene med tegneserien om Darth Vader jeg fordyper meg i for tiden. Historien finner sted mellom Episode IV og V, hvor Vader har falt i unåde hos Keiseren etter Dødsstjernens fall. Vader må dermed jobbe i skjul for å sikre sin egen posisjon, kjempe mot noen av Keiserens nye leketøy, og samtidig jakte på den unge mannen som ødela Dødsstjernen. Med en fiffig strek, spennende intriger og ikke minst noen kaldblodige droider som ligner forbausende på R2-D2 og C-3P0 er dette en tegneserie jeg virkelig koser meg med. Og for den som heller vil se Darth Vader slåss mot umulige odds, sier mørkets fyrste «As you wish!» og gir deg nettopp dette.

The Legend of Zelda: Twilight Princess

En annen tegneserie jeg sikret meg under London-turen i oktober var manga-utgaven av The Legend of Zelda: Twilight Princess, eller rettere sagt de tre bøkene som har kommet ut i serien så langt. Jeg har alltid likt manga-versjonene av Zelda-serien, men med Twilight Princess føler jeg endelig at talentene til duoen Akira Himekawa kommer til sin rett (Akira Himekawa er pseudonymet til to anonyme mangaskapere). Her får de lov å styre historien i en litt mer voksen og alvorlig retning, noe som passer svært godt med Twilight Princess-stemningen. I ekte Zelda-manga-stil blir historien, rollefigurene og settingen ytterligere utbrodert. Helt kanon er det ikke, men det er likevel spennende lesning brakt til live gjennom en skarp strek og et spennende univers.

Iron Fist, sesong 2

Det er vel få som påstår at første sesong av Marvel/Netflix-serien Iron Fist var en suksess. Langdryg, kjedelig og dårlig skrevne rollefigurer var stikkord jeg satt igjen med etter første sesong med Danny Rand. Desto større har derfor overraskelsen vært de to siste ukene, for sesong 2 retter virkelig på alt det første sesong gjorde galt (dermed gjør Iron Fist det motsatte av Luke Cage, en serie hvor jeg likte første sesong og mislikte andre sesong). Med en mye mer konkret konflikt i sentrum, få men velskrevne rollefigurer og meget godt koreografert kampsport gir Iron Fist sesong 2 skikkelig gode kung fu-vibber som får deg til å tenke på alt fra Enter the Dragon til The Raid: Redemption. Man merker at Finn Jones har jobbet hardt mellom de to sesongene for å gjøre en bedre figur, og resultatet er tydelig. Jeg håper at Disney har en plan for rollefiguren med sin kommende strømmetjeneste, for akkurat nå er Iron Fist en for god serie til å gis opp.

Tetris Effect

Hadde du fortalt meg før året begynte at et Tetris-spill kom til å bli en av mine favoritter dette spillåret, ville jeg sagt du var sprø. Tetris Effect kan imidlertid fort bli nettopp det. Hva annet kan man forvente når folka bak Rez, Lumines og Child of Eden får leke seg med Tetris-formelen? Her snakker vi det klassiske puslespillet kombinert med ren audiovisuell eufori. Tetris Effect er både avslappende og ekstremt engasjerende samtidig, og selv om det kan bli vanskelig med det høye tempoet noen ganger er dette virkelig en vidunderlig måte å spille Tetris på.

Pokémon: Let's Go, Eevee!

Der Tetris Effect er ren eufori, er Pokémon: Let's Go, Eevee! ren kontemplasjon. Det er meget beroligende å traske rundt i Kanto på jakt etter de 151 første Pokémon igjen (ja, jeg har kjøpt spillet med Poké Ball Plus-kontrolleren og har dermed sikret meg Mew). Det var i denne regionen det hele begynte, og jeg synes spillet fungerer svært godt med tanke på å få Pokémon GO-spillerne over til kjerneserien før det store Switch-spillet i serien lanseres til neste år (håper vi). Noen ting kunne selvfølgelig vært bedre, men jeg synes likevel det er kjempekoselig å jakte på Pokémon igjen. Dessuten er det sjarmerende å ha en Eevee på hodet mens Charmander dilter etter meg i ren ekstase over alt jeg gjør. Jeg får kanskje ikke gått på treningssenteret så mye jeg burde i desember, men takket være Let's Go, Eevee! kan jeg likevel si at jeg har «hit the gym» mens jeg stolt viser frem jakkenålene mine.

Battlefield V

Det er ikke så mye å si om Battlefield V, egentlig. Det er et Battlefield-spill, noe som er moro nok for en stund, skjønt for min del har det ikke nok ved seg til å holde på meg i lengden før jeg går tilbake til Star Wars Battlefront II eller Overwatch. Likevel har jeg lyst å slå et slag for spillet, for det er utrolig moro å se hvordan Norge og Rjukan blir presentert i spillet. Det er fantastisk å høre ekte norsk i et spill, selv om det føles litt uvanlig samtidig. Den norske fjellheimen får fremstå med all sin prakt, og for de av oss som har lest eller studert Rjukan og tungtvannsaksjonen er det flott å se hvor nøye Dice har vært med detaljene i landskap, arkitektur og lignende. Mens norske filmer om krigen blir sett av et fåtall, er dette et spill som blir spilt av millioner og som kan åpne veien til vår krigshistorie for flere. Det tenker jeg er både flott og noe å være stolte av. Rollefigurene i Battlefield V-historien er kanskje fiktive, men motstandskampen var ekte og fortjener en plass i folks bevissthet.

Red Dead Redemption 2

Det nærmer seg slutten med stormskritt, men jeg er fortsatt ikke ferdig med dette monumentale westerneposet som nok vil bli å se på mange Game of the Year-lister i år. Det er selvfølgelig ikke ufortjent, og det overrasker meg hvor god historien blir etter hvert som man kommer lengre ut i spillet. Arthur Morgan fremstår som en langt dypere og mer kompleks rollefigur enn John Marston gjorde i første spill, og den helhetlige historien overrasker også med lag etter lag som leverer en stadig bedre historie. Målet er å bli ferdig innen Super Smash Bros. Ultimate lander i postkassen, men jeg tviler på at tiden strekker til midt i en travel desembermåned.

Det var meg og mitt. Hva med deres lørdag?