Gamereactor rangerer filmene i Marvel Cinematic Universe

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Epost *

Navn *

Hendelse! Er tiden virkelig snart inne for 25. april og norgespremièren på Avengers: Infinity War? Det føles nesten uvirkelig, men det er snart dags for at vi endelig skal se hele Marvel-filmuniverset brake sammen i filmhistoriens største oppgjør.

Det er ikke rene småtterier vi har vært vitne til de siste ti årene. Da filmen Iron Man hadde premiere 30. april 2008, var det ingen av oss som i vår villeste fantasi hadde forestillinger om hva dette skulle lede til. Regissør Jon Favreu (som spiller sjåføren Happy i Iron Man-filmene) er imidlertid en mann av visjoner, og med Iron Man var konseptet med å veve flere superheltfilmer sammen i ett filmunivers et faktum.

Ti år senere sitter vi igjen med 18 filmer (19 når Infinity War har premiere), mer enn to dusin unike superhelter, et hav av superskurker og noen av de mest innbringene filmene i filmhistorien. Fem av filmene har innkassert over én milliard dollar i inntekter: The Avengers, Avengers: Age of Ultron, Iron Man 3, Captain America: Civil War og nykommeren Black Panther. Disney har kjøpt opp Marvel, uten at det tilsynelatende har gått utover kvaliteten på filmene. Og kanskje best av alt: På ti år har Marvels herlige persongalleri gått fra å være noe for spesielt interesserte tegneserienerder til å bli nærmest allemannseie.

Men hvilken av Marvel-filmene er egentlig best? Hvilken er den verste, for den saks skyld? Hvilken av Iron Man-filmene kommer best ut, for ikke å si Thor-filmene? Dette er noe av det vi har ønsket å finne ut av her i Gamereactor, og resultatet er den store GR MCU-kåringen (anno april 2018; listen må nok oppdateres med tiden).

Alle redaksjonsmedlemmene ble invitert til å rangere de 18 filmene i sin personlige rekkefølge, hvor man ga 1 poeng til den beste filmen og 18 til den dårligste. Deretter la vi sammen resultatene og rangerte filmene etter poengsum, hvor filmen med lavest poengsum ble den beste (akkurat som i golf). Selv om vi selvsagt hadde noen personlige preferanser og forskjeller her og der, var vi overraskende enige om en del av plasseringene.

Med denne forklaringen i bunn presenterer vi herved Gamereactors rangering over Marvel Cinematic Universe. Og husk: Du finner anmeldelse av flere av filmene i vår filmseksjon!

17. plass: The Incredible Hulk

The Incredible Hulk er et merkelig kapitel i Marvels filmatiske univers. Den ble sluppet like etter den meget suksessfulle Iron Man-filmen, som var starten på det hele, og ga oss enda et hint om at alle disse filmene til slutt skulle kobles sammen. Men Marvel var kanskje enda ikke helt sikre på hvordan de ville fremstille Hulken på dette tidspunktet. I dag kjenner vi Hulken og Bruce Banner godt gjennom Mark Ruffalos presentasjon, men på dette tidspunktet var det Edward Norton som skulle representere den grønne sinnataggen.

Ser man på The Incredible Hulk i dag føler man ikke at den passer inn i universet vi har blitt kjent med. Filmene prøver å være litt for seriøse og mørke, og mangler mye av sjarmen og humoren Marvel har blitt kjent med i sine senere filmer, ja til og med de som skal være seriøse. Nortons fremstilling av Banner er mindre nerdete og nevrotisk enn Ruffalos, og de føles som to helt forskjellige personer fra to helt forskjellige univers. Den romantisk interessen i form av Liv Tyler, som bruker mesteparten av filmen til å se lett forskrekket ut og konstant hviske «Bruce», har også blitt helt skrevet ut til fordel for Black Widow. Alt i alt, synes vi det er på tide med en ny Hulk-film slik at vi får se den sympatiske grønne muskelbunten vi har blitt glad i slik han virkelig er.

16. plass: Thor: The Dark World

La oss ta en håndsopprekning, der folk er helt ærlige: Hvem kan, med hånden på hjertet, fortsatt fortelle oss hva denne filmen handler om uten å lese en oppsummering på nettet? Thor: The Dark World er absolutt en viktig film i den store, helhetlige kanonen, men som en film i seg selv mangler denne det meste. Mørkalvene ledet av Malekith er grusomt kjedelige og forglemmelige fiender, rollefigurene kommer aldri til sin rett, og det helhetlige plottet i filmen er på ingen måter det beste. Kanskje er det ikke så rart at dette er Natalie Portmans siste film som Thors kjærlighetsinteresse Jane Foster, for Portmans talent som skuespiller blir i hvert fall ikke tatt i bruk. Filmen har absolutt sine lyspunkt, som noen gode øyeblikk mellom Thor og Loke, et godt lydspor og en fin Stan Lee-opptreden på et galehus, men bortsett fra dette er Thor: The Dark World en film vi helst føler vi må tvinge oss gjennom når vi tar et MCU-maraton (ikke helt ulik Star Wars Episode II: Attack of the Clones, med andre ord).

15. plass (delt): Iron Man 2

Iron Man 2 kom ut i 2010, og handler kort fortalt om at alle vet at Tony Stark er Iron Man. Dermed vil alle ha tilgang på teknologien hans, spesielt militæret. Tony er ikke helt keen på det, og det som følger er et kalde krigen-lignende våpenkappløp mellom Stark og sleskingen Justin Hammer, som samarbeider med den russiske fysikeren Ivan Vanko, som egentlig er en sint piskemann ute etter hevn på grunn av noe faren til Tony Stark gjorde mot faren til Ivan for 40 år siden.

Iron Man 2 hadde den vanskelige oppgaven med å leve opp til det friske pustet Iron Man var da den kom ut i 2008, særlig etter at vi hadde måttet lide oss gjennom Spider-Man 3 og Hulk. Det var omtrent som å hoppe etter Wirkola, en sammenligning som funker greit i dette tilfellet (ja, det er mange som har hoppet mye lenger enn Wirkola i ettertid, men det har også kommet ut mange Marvel-filmer som er bedre enn Iron Man siden da). Iron Man 2 var actionfylt som fy, med omtrent like mye slåssing mellom maskiner (og eksplosjoner) som i en av Michael Bays Transformers-filmer, men manglet den sjarmen og humoren vi falt for i den første filmen. Historien var ikke like engasjerende, og skurken, om enn kul, fikk ikke den scenetiden eller avslutningen han fortjente. Målt opp mot hele Marvel-katalogen så langt, kommer denne filmen, i likhet med Thor, dessverre litt til kort. Den introduserer Black Widow da, om ikke annet.

15. plass (delt): Thor

Thor er den klassiske "fisk ut av vann"-historien vi kjenner så godt, bare at fisk og vann er byttet ut med en norrøn gud og en ørken. En av de kjekkeste Chris-ene spiller Thor, tordenguden som snart skal overta Åsgard-tronen etter Hannibal Lecter (Anthony Hopkins) men blir bamboozled av sin adoptivbror (spoilers!) Loke (Tom Hiddleston). Dette fører til at pappa-Odin blir sur,t og gir Thor en timeout på jorda samtidig som han inndrar hammer-privilegiene hans.

Det som følger er en relativt sjarmerende film hvor de beste øyeblikkene omhandler Thor og hans møte med de vanlig dødelige og våre skikker. Humoren flyter naturlig, og Chris Hemsworths egenskap til å oppføre seg både seriøs-pompøst og tullete samtidig gjør at det er en fornuftig start på Thor-delen av MCU.

Uheldigvis er vi noe utsatt som nordmenn, som med over gjennomsnittet god kunnskap om den norrøne mytologien nok kommer til å irritere seg over mye av det som blir sagt i Thor. Om en istedenfor ser for seg at Thor-mythosen heller er den vår ble basert på etter en gedigen omgang med hviskeleken senkes i hvert fall mengden med vantro en må henge på en knagg for å ikke irritere seg dønn ihjel.

Ellers er ikke Loke en veldig god skurk, og selv om Tom spiller godt fungerer det bedre når han er rampete heller enn når han forsøker å oppføre seg som en reell trussel. Spesielt forsøket på å få en samling mennesker til å knele oppfattes mer som et sutrete krav enn enn en ond mesterhjernes befaling om at menneskeheten skal underkaste seg. (Se Hela i Thor: Ragnarok som er et mye bedre eksempel på hvordan en skildrer en virkelig god skurk, og for så vidt også på hvordan Loke bør spilles)

Men ... om ikke annet så gjør alle forsøkene til amerikanerne på å uttale nordiske navn filmen verd å få med seg.

14. plass: Iron Man 3

Robert Downey Jr. begynte nærmest å bli kalt Tony Stark på gata etter å virkelig ha blitt kjent som den kjepphøye jernmannen i Iron Man og Iron Man 2, så Shane Black og gjengen overrasket oss da de bestemte seg for å vise andre sider av Stark i den tredje filmen. Hendelsene i Avengers hadde minnet livsnyteren på at han er dødelig og at det finnes andre ting enn han i universet. Dette satte virkelig sitt preg på filmen.

Store deler av Iron Man 3 er mørkere og mer reflekterende enn forgjengerne. Rollen som Iron Man har gått til hodet hans, noe som ikke bare setter sitt preg på forholdet til kjæresten Pepper Potts, men også gjør han dum nok til å driste "the Mandarin", tilsynelatende hovedskurken i starten, til et møte. Dermed er alt rotet i gang.

Den tredje filmen i serien hadde høye forventninger å leve opp til, så det er ikke rart at filmen endte opp med å prøve for hardt. Blandingen av klassisk Iron Man-humor, dystre sekvenser hvor alt går skeis for Stark og tolkningen av the Mandarin falt virkelig ikke i god jord hos mange. Topp dette med at den faktiske slemmingen sin motivasjon er tammere enn en bedøvet kattunge og en merkelig rytme gjennom hele filmen, så forstår du hvorfor alle gode ting ikke var tre her. Hadde det ikke vært for at sjarmen fortsatt var på topp, noen virkelig heftige actionsekvenser og en interessant vri hadde den nok lett vært alle sin lavest rangerte film i serien.

13. plass: Captain America: The First Avenger

For mange oppleves nok Captain America som en temmelig gammeldags og kanskje litt utdatert tegneseriehelt. Figuren så tross alt dagens lys i 1941 og var ment som en politisk reaksjon på Hitler og Nazi-Tyskland, noe som helt tydelig kommer frem på tegneseriens første forside: En kaptein kledd i de amerikanske fargene som gir Hitler en på tygga.

Regissør Joe Johnston løste dette imidlertid på en enkel og grei måte ved å legge handlingen i Captain America: The First Avenger til andre verdenskrig, og dermed lå alt til rette for at Steve Rogers kunne forvandles til Captain America og kjempe på amerikanernes side i et kontekstuelt riktig element. Filmen kjennes absolutt noe langsom til tider, og mange stiller spørsmålstegn ved den delen ved plottet som kun gjør Captain America til et propagandaverktøy (hvor den tidligere nevnte tegneserieforsiden gjør en elegant liten cameo). Samtidig byr filmen på flere minneverdige rollefigurer, og da tenker vi ikke bare på Chris Evans som den godeste kapteinen. Hugo Weaving gjør en eminent opptreden som Red Skull, nazi-offiseren med en overivrig interesse for det okkulte og supernaturlige, og Weaving viser at han fortsatt har stålkontroll på å spille skurker som både er kalde, kalkulerte, sofistikerte og ganske enkelt onde. På den kvinnelige fronten finner vi Hayley Atwell i rollen som Peggy Carter, en rolle som senere ga henne en velfortjent soloserie. Captain America: The First Avenger føler kanskje noe formularisk og lite kreativ sammenlignet med senere MCU-filmer, men den er fortsatt både severdig og underholdende.

12. plass: Avengers: Age of Ultron

Avengers: Age of Ultron hadde en nærmest umulig oppgave foran seg etter at den første filmen virkelig hadde slengt Marvel-universet på folk sin radar. Forventningene var uoppnåelige, så det er ikke rart at dette er filmen som splittet oss mest under poengutdelingen. Noen av oss hadde det tett opp mot pallplass, mens andre hadde den veldig nærme bunnen. Noe av dette skyldes Ultron sin rolle i filmen.

De aller fleste av oss er enige om at James Spader som vanlig gjør en fremragende tolkning, så problemet er bare hvordan den velkjente figuren er skrevet inn og brukt. Noen mener overgangen fra en relativt nysgjerrig kunstig intelligens til drapsmaskin går for raskt, andre at personligheten hans er for vinglete. Ultron var uansett ikke den eneste folk har satt spørsmålstegn ved. Hvor flere mener at Avengers byr på en nær perfekt blanding av Marvel-heltene, er det flere som mener at regissør Josh Whedon slet med å finne en fin overgang mellom heseblesende action og mer personlige øyeblikk denne gangen. Popcorn-film har blitt sagt ganske mye om Age of Ultron gjennom årene. Du kjenner blodet pumpe og lattermusklene får kjørt seg med jevne mellomrom, men når rulleteksten går over skjermen har mye blitt glemt, og Marvel-universet har egentlig ikke tatt et like stort seg videre som filmene som er høyere på listen.

11. plass: Guardians of the Galaxy Vol. 2

Guardians of the Galaxy Vol. 2 var endelig punktet hvor Marvel bare bestemte seg for at de ville ha det gøy med en film, og ikke ta ting for seriøst. Joda, den første filmen var også en ellevill sci-fi action-komedie, men i vol. 2 drar de det enda lenger, uten å ødelegge for de virkelig seriøse øyeblikkene. Resultatet ble et gjensyn med Star Lord og gjengen som flommet over av farger, 80-talls musikk, effekter, one-liners, action og ikke minst, Pac-Man og Mary Poppins.

At all denne 80-talls glamouren ga mersmak var tydelig, for det er ikke til å nekte at de lot deler av humoren og stemningen bli med i Thor Ragnarok. Så vi kan takke Guardians of the Galaxy for å være en av de morsomste filmene i MCU, og for å ha gitt Thor-filmene en vel etterlengtet vitaminsprøyte.

10. plass: Doctor Strange

På tiendeplass finner vi en av de mer spennende filmene i forkant av sin lansering; Doctor Strange. Alle helter og skurker i MCU opp til dette punktet baserte sine krefter på en eller annen form for teknologi eller kraftig gjenstand, selv romvesenene (kanskje noen små unntak her, men du vet hvor vi vil med dette, så prøv å tilgi vår unnasluntring for å få en litt mer smidig tekst). Doctor Strange baserer seg derimot på vaskeekte magi. Alt av «magi» i MCU opp til dette punktet var egentlig en eller annen form for avansert teknologi, helt frem til Stephen Strange kom på banen. Dette åpnet for helt andre superkrefter og introduserte mange magibrukere til filmuniverset. I løpet av filmens gang fikk vi en god introduksjon til disse kreftene, og etter hvert fikk vi sett mer avansert bruk av magien. I Thor: Ragnarok fikk vi nok en påminnelse på hvorfor dette er så kult, og vi regner med å få en skikkelig magisk fremvisning i Avengers: Infinity War også.

Doctor Strange fungerer så godt på så mange måter at den bare måtte komme inn på topp 10. En spennende ny verden ble introdusert, og de magiske kreftene til Strange og hans kompanjonger og fiender er så fantastiske å se på. Den har en god historie som utrettelig beveger seg fremover, gode audiovisuelle effekter, upåklagelig innsats av skuespillerstaben (spesielt av Benedict Cumberbatch som Stephen Strange) og den introduserer oss til en spennende ny del av Marvel-universet. Den kjente Marvel-humoren er også i god behold, men den ble faktisk gjort skikkelig morsom igjen, i stedet for å føles som påtvungen humor fordi det er en Disney-film. Det er dog ikke alt som fungerer like optimalt.

Filmens aller største bommert er mangelen på en skikkelig god skurk. De har en god skurk i filmen i form av Dormammu, men det er i hovedsak ikke her fokuset ligger. Hovedskurken Kaecilius har en forholdsvis OK motivasjon til skurk å være, og han blir godt spilt av Mads Mikkelsen, men han føles likevel platt og monoton der han tøffer seg og skal ødelegge verden.

Dermed kommer ikke Doctor Strange noe lenger opp på listen enn en tiendeplass. Det er for hard konkurranse på toppen til at den klarer seg lenger enn dette med Kaecilius som skurk. Sorry, Mads!

9. plass: Iron Man

Marvel Cinematic Universe ble sparket i gang av selveste Iron Man. Det er vanskelig å forestille seg i disse dager, men da denne filmen kom i 2008 var superheltfilmsjangeren veldig liten. Den hadde sine høydepunkter, men det kom altfor mange flopper. Iron Man viste folket at MCU var noe som kunne bli helt utrolig bra. Tony Stark er spilt av Robert Downey Jr. og han er perfekt i denne rollen. Han er en vittig og litt arrogant gluping som har blitt rik på grunn av sin evne til å lage unike og svært destruktive våpen. Tidlig i filmen blir Tony kidnappet av terrorister som vil tvinge Tony til å lage våpen for dem. Han er i fangenskap i lang tid, men klarer å unnslippe ved å lage en våpenutstyrt metallrustning. Dette utvikler seg til at Tony skaper den kjente og kjære Iron Man-drakten.

Den første Iron Man-filmen står stødig på egne ben, og da den kom var det vanskelig å forestille seg den enorme filmserien vi har i dag. En ting er i hvert fall sikkert: Det var en veldig god film, er fortsatt en veldig god film og en topp start på MCU.

8. plass: Ant-Man

Ant-Man var, om en ser det med etterpåklokskapens briller, en stor risiko for Marvel. Det var relativt få av oss (utenom tegneserienerdene) som hadde hørt om dette knøttlille vidunderet før vi fikk maurmannen på det store lerretet, men du verden som han vokste for å fylle et tomrom vi ikke visste vi hadde!

Den sjarmerende Paul Rudd spiller den titulære Ant-Man, men dette skjer ikke før etter han møter Dr. Hank Pym (Michael Douglas) - den første Ant-Man. Og her har Marvel gjort noe lurt, for ved å inkorporere den originale helten mange sikkert kjenner fra tegneseriene bygger de en bro mellom det gamle og det nye - og kan ta seg større friheter i utviklingen av en ny karakter samtidig som den gamle respekteres.

Men mest av alt er kanskje dette en av de mest relaterbare superhelt-filmene i nyere tid. For selv om Iron Man og Batman kanskje bare er vanlig dødelige, så er de fremdeles et produkt av latterlig mye penger så vel som et fantastisk intellekt. Scott Lang (Rudd), derimot, er en av oss. En av de sarkastiske, hardtarbeidene sliterene, en av samfunnets "tapere" som legger ned mer enn de er verd i en jobb noen andre tjener godt på.

Scott med sine mange problemer gjør han relaterbar, og gjør at vi igjen lett heier på han selv om han tar valg han kanskje ikke burde. Han får ikke tilgang på "superkreftene" før etter han har bevist at han både har gjort seg fortjent til dem og har jobbet vel og lenge med å kontrollere dem.

Så om en kombinerer imponerende oppfinnsom bruk av størrelses-endrings-kreftene, inkludert en henrivende slåsskamp på en modelljernbane, med en god dose underdog og anti-etablissement-stemning får du denne litt pussige heist-filmen som fungerer som en utmerket introduksjon til en helt vi ikke visste vi trengte.

7. plass: Black Panther

Black Panther er, sammen med Ant-Man og Doctor Strange, den Marvel-filmen som hadde mest å bevise, og hadde størst jobb foran seg med å overbevise publikum om at den hadde noe i MCU å gjøre. Den var ikke en oppfølger, handlet ikke om en av de mer kjente og populære figurene og var ikke et spinnvilt romeventyr med et ultrasjarmerende rollegalleri, og ulikt Ant-Man og Doctor Strange var den heller ikke en «origin story». Nei, den var en ganske standard superheltfilm om en helt vi kun hadde sett litt av i Civil War, som var konge i et land vi ikke visste spesielt mye om (bortsett fra at det er der vibranium kommer fra), og figuren ble spilt av en relativt ukjent skuespiller.

Kinoinntektene alene burde være vitne om at filmen har overbevist publikum så til de grader! Til tross for en lite flashy hovedfigur, en skurk som kanskje var litt for ordinær for noen, og et plott som ikke akkurat oppfant kruttet på nytt, greide filmen å begeistre oss med sin framstilling av Wakanda, som virker både levende og troverdig, all den kule teknologien (de lager mye mer stilige ting med vibranium enn bare et simpelt skjold, for å si det sånn), badass actionsekvenser og et imponerende galleri av bifigurer som er generaler, diplomater og forskere - og ikke minst, kvinner. Den var særs forfriskende, på veldig mange måter. Den kan kanskje ikke måle seg med Thor: Ragnarok sånn visuelt sett (eller med Spider-Man: Homecoming på humoren), men hatten av for filmens kostymedesignere! Der har du folk med mye kunnskap og et forbannet godt øye for detaljer!

6. plass: Guardians of the Galaxy

Allerede i starten av Guardians of the Galaxy merker man at dette blir en veldig annerledes opplevelse i forhold til MCU-filmene som kom før. Det hele starter med Peter Quill a.ka. Starlord i et slags tempel på en fremmed planet. Med seg har han en Walkman med låten Come and Get Your Love av Redbone. Dette setter virkelig stemningen for resten av filmen. Det er mer munter action, mye humor og masse god musikk fra 60- og 70-tallet. Våre helter samles for første gang i et galaktisk romfengsel av alle steder. Disse er Starlord, Rocket Raccoon, Groot, Gamora og Drax. Disse havner i besittelse av en Infinity Stone som absolutt ikke må havne i hendene til filmens skurk, Ronan The Accuser.

Guardians of the Galaxy føles som en helt egen film og foregår i en galakse fjernt fra hvor The Avengers opererer. Ronan jobber derimot under Thanos, selveste hovedskurken i den kommende Infinity War. Det skal bli gøy å endelig se alle disse rollefigurene sammen.

5. plass: Spider-Man: Homecoming

Det var nok ikke rent få fans som ga fra seg noen små gledeshyl da Spider-Man svingte seg inn i MCU for første gang i traileren til Captain America: Civil War. Veien for å få edderkoppen med i filmuniverset har vært lang, ettersom filmrettighetene har tilhørt Sony og ikke Marvel (Sony eier fortsatt rettighetene, men «leier den ut» til Marvel). Dette betyr at den Spider-Man du har sett i filmer produsert før Captain America: Civil War ikke teller som en del av MCU, ettersom de er produsert som separate filmer.

Spider-Mans opptreden i Captain America: Civil War var ingenting annet enn mesterlig, noe som ikke minst kommer av det eksepsjonelle talentet til skuespiller Tom Holland. Problemet med å spille Spider-Man er at man ikke bare skal spille superhelten, man skal også spille hans alter ego Peter Parker. Dette er et felt Tom Holland mestrer, og for første gang fikk vi dermed en film hvor både Peter Parker og Spider-Man føltes slik han skulle være. Dette videreføres i Spider-Man: Homecoming, hvor Peter må håndtere noe så skummelt og truende som et skoleball.

Problemet med de gamle Spider-Man-filmene var at skuespillerne var altfor gamle til å late som om de var high-school kids. Tobye Maguire var 26 år i den første Spider-Man, og Andrew Garfield var hele 29 år i The Amazing Spider-Man. Inn kommer så MCU og sier: Hei, hva med å la faktiske ungdommer spille ungdommene i Spider-Man: Homecoming? Slik ble det, og resultatet står deretter. Endelig fikk vi en skolefilm hvor kidsa føltes som kids, og det føles så riktig. Ikke bare det, men filmens historie om hvordan Peter sliter med å finne sin rolle som en nyutnevnt Avenger på den ene siden, og forholdet til skolen på den andre siden er enkel og samtidig herlig fortalt. Spider-Man: Homecoming er film hvor du ler, koser deg og gisper med jevne mellomrom, ikke minst i den briljante bil-scenen med Michael Keaton hvor Peters to personligheter kommer i kraftig konflikt med hverandre. Det er slike scener som bærer MCU, og som viser hvor viktig det er med riktig casting. Og best av alt: Filmen hopper over Spider-Mans bakgrunnshistorie, for den kan vi alle sammen uansett. Like greit!

4. plass: The Avengers

Egentlig skulle ikke en film som The Avengers være mulig. Her har man bygget opp et filmunivers hvor den ene superhelten etter den andre har fått etablert seg og beholde rampelyset for seg selv i sin egen film (vel, bortsett fra Black Widow og Hawkeye, da), og plutselig skal man slenge dem sammen i en og samme film hvor de skal samarbeide? Ikke bare det, men samtidig skal noen av verdens største og best betalte filmstjerner dele på rampelyset? Umulig, ville mange si. Enkelt, sa regissør Joss Whedon, og gikk løs på oppgaven.

Det faktum at Whedon får en så monumental oppgave til å se enkel ut er kanskje også grunnen til at The Avengers fortsatt holder seg så bra som den gjør. Med eminente skuespillere, kjernedialog og en salig blanding av humor, drama og action leverer The Avengers superhelt-moro av ypperste klasse. Samtidig gjør Whedon også det han kan best, nemlig å fokusere på enkeltpersonene i superhelt-teamet og deres menneskelighet. Vi har lett for å tro at med superkrefter forsvinner alle problemer, men Whedon vet å minne seerne på at superheltene fortsatt er svært menneskelige med svært menneskelige problemer. Noe av det blir selvfølgelig flåsete, men alt i alt er The Avengers fortsatt en film som scorer høyt på MCU-lista.

3. plass: Captain America: Civil War

Da Marvel annonserte at den tredje Captain America-filmen skulle hete Civil War var det mange fans som kunne juble i kor. Filmen skulle ende opp med å kjøre et ganske annerledes løp enn tegneserien med samme navn, men innfridde likevel forventningene og mer til.

Captain America: Civil War kunne like gjerne vært den tredje Avengers-filmen, med den hittil største samlingen av helter fra Marvel-universet i én og samme scene. Flyplasscenen som den nå kalles, har blitt snakket om som en av tidenes actionsekvenser - med god grunn! Det er også filmen som kunne avsløre at selveste Spider-Man også skulle være med på leken. Civil War er også en fantastisk avslutning på Marvel Universets desidert beste trilogi så langt.

2. plass: Captain America: The Winter Soldier

Da Avengers hadde satt den nye kinorekorden etter den andre, var spørsmålet hvordan MCU i all verden skulle klare å toppe dette. Ikke bare det, men hvordan skulle man klare å veve en 70 år gammel superhelt inn i den moderne tidsalderen uten å måtte støtte seg på Iron Man og kompani? Løsningen ble presentert av brødrene Anthony og Joe Russo, som for øvrig også regisserer den kommende Avengers: Infinity War. Hvis Captain America: The Winter Soldier gir oss en smakebit på hva det betyr, gleder vi oss bare enda mer.

The Winter Soldier gir oss noe så usedvanlig som en superheltfilm kombinert med spionfilmer og thrillere på nivå med Jason Bourne-filmene. Her er ikke fokuset i særlig stor grad på superhelters bakgrunnshistorie eller superkrefter. Snarere får vi en film hvor Steve Rogers må forsøke å orientere seg i det nye politiske landskapet som forsøker å etablere seg i en verden hvor superhelter har blitt en realitet. Vi får en film med dobbeltagenter, skjulte agendaer og sviktende politiske grunnvoller, men vi får også en av seriens største vendepunkter når det viser seg at nazi-organisasjonen Hydra fortsatt lever i beste velgående og har infiltrert både SHIELD og politikken de siste 70 årene. Kombinerer man dette med knakende god action og et utsøkt rollefigurgalleri sitter man igjen med en av de mest unike, solide og gjennomførte filmene i MCUs historie. Captain America: The Winter Soldier er en film det er ekstremt lett å like, enten man har noe til overs for superhelter eller ikke, og det er ikke mye som skiller den fra førsteplassen.

1. plass: Thor: Ragnarok

Med den tredje Thor-filmen skjønte Marvel at her måtte det noe nytt til. De to første filmene var av det mer seriøse og mørke slaget, og en tredje film med samme tone hadde nok fort blitt mye av det samme gamle. «Kan vi ikke bare dra en Guardians of the Galaxy vol 2.5» var det noen som sa, til full jubel fra alle i den kreative avdelingen. Og bam! De fylte på med 80-talls glamour, effekter, farger og synth-musikk, og resultatet blir etter vår mening den beste Thor- og Marvel-filmen hittil!

Thor har gått fra å prøve å være en seriøs kriger, til å bli, vel, det han egentlig er, en tegneseriefigur, med slapstick-humor, cheesy one-liners, og med Hulken og Loki på laget for de mest underholdene samtalene seg i mellom. Her brukes enhver anledning til å vitse og tulle med hovedpersonene, samtidig som det er action og fete kampscener (akkompagnert av enda fetere musikk!). Denne filmen var et stort glis om munnen vår fra start til slutt, og med all grunn, for Jeff Goldblum ruler scenen fullstendig som The Grandmaster. Eller, Jeff Goldblum ruler scene fullstendig som Jeff Goldblum, rettere sagt.

Thor: Ragnarok er et audiovisuelt fyrverkeri, og har noen av de lekreste scenene og kulissene vi har sett i noen Marvel-film. Taika Waititi kan være meget stolt over hva han har fått til med denne filmen, og bør være enda litt stoltere nå som vi har kåret filmen hans til den aller beste i Marvel-universet.

Er du enig i rangeringen vår? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet!