Gode Gamlereactor: Dark Cloud & Dark Chronicle

Gode Gamlereactor er en ny artikkelserie hvor vi tar spill vi spilte mye i barndommen og oppveksten, spiller dem på nytt, og ser på dem med et mer voksent og moderne blikk. Hvordan har de holdt seg? Hvordan har opplevelsen av dem forandret seg? Førstemann ut i denne serien er Anders, som tar for seg barndomsfavorittene Dark Cloud og Dark Chronicle.

Utvikler Level-5 er for tiden i vinden igjen med spillet: Ni No Kuni 2. Men det hele startet i år 2000, lenge før Ni No Kuni, Professor Layton eller White Knight Chronicles. Rollespillet Dark Cloud ble lansert svært tidlig i PlayStation 2s levealder, med oppfølgeren Dark Cloud 2 (kjent som Dark Chronicle i Europa) 2 år senere. Dark Cloud-spillene har aldri vært de mest kjente spillene på markedet, men for meg var de noen av mine første møter med rollespill i full 3D. For en liten stund tilbake, lanserte Sony en liten samling av PS2-spill i sin nettbutikk. Disse spillene fikk en ørliten oppussing, som gjorde de i stand til å yte greit på PS4. I dette utvalget dukket både Dark Cloud og Dark Chronicle opp. For mitt vedkommende var det aldri et spørsmål om jeg skulle ta en snartur tilbake til det glade 2000.

Dark Cloud-spillene forteller en historie om en verden lagt i grus av en ond skikkelse. Trær, elver, bygninger og mennesker har blitt fanget i mystiske kuler kalt Atla, og spredt rundt omkring i diverse kriker og kroker. Kun bærerne av de legendariske edelstenene Atlamilla, har evnen til å låse opp Atlaene og gjenoppbygge verden. I Dark Cloud er det hovedfiguren Toan som bærer på denne steinen, mens vi i Dark Chronicle møter to hovedpersoner med hver sin Atlamilla. Max og Monica sine Atlamillas, gjør dem også i stand til å reise frem og tilbake i tid, noe oppfølgeren da naturligvis legger stor vekt på.

Som rollespill blander Dark Cloud-spillene "dungeon crawling" og simulasjon på en måte jeg sjeldent har sett i senere tid. Målet er å bygge opp verden på nytt, noe som først og fremst gjøres ved å bevege seg gjennom "dungeons" med flere etasjer, i jakt på Atlaene som ligger gjemt der. Etasjene i hver dungeon bærer ikke særlig preg av variasjon og ligner i utgangspunktet svært mye på hverandre. Utover i spillet må du gjennom 20 slike (eller mer) før du kan bryne deg på "bossen". Hver etasje kryr av fiender du må nedkjempe, først og fremst for å sikre deg en nøkkel du trenger for å bevege deg til neste sted. Kampsystemet minner en del om Ocarina of Time og baserer seg i all hovedsak på bruk av et par knapper på kontrollen. Muligheten til å veksle mellom flere figurer, og i Dark Chronicles tilfelle, nærkamp og avstandsvåpen, samt en robot du selv kan tilpasse utstyret på, bidrar i hvert fall litt til variasjonen.

Likevel går man smått lei av å meie ned fiende etter fiende, særlig om man er nødt til å drepe absolutt alle som finnes i en etasje, for å få den nødvendige nøkkelen. "Dungeon crawlingen" er definitivt spillenes mest ensformige side og i mine nye gjennomspillinger kom jeg meg gjennom ganske greit, fordi jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre og hva som ventet meg i andre enden. For en ny spiller i 2018, tror jeg tålmodigheten vil få kjørt seg kraftig.

Simulasjonsdelen er der Dark Cloud-spillene skinner sterkest. Å bygge opp landsbyer er det overordnede målet i hele spillet, og lar seg gjøre gjennom innholdet i Atlaene og andre ressurser du finner i dungeons. I Dark Cloud er mye av dette bestemt på forhånd. Hvert hus har allerede spesifikke beboere og utstyr du enkelt plasserer i bygget, selv om det fortsatt stilles visse krav til hvor i landsbyen bygningene skal ligge. Dark Chronicle tar hele simulasjonsdelen et steg videre og lar deg i mye større grad designe landsbyene selv. Her rekrutterer man personer fra sin egen hjemby, som for så vidt er den eneste byen som ikke er berørt av ødeleggelsene. Disse tar man med seg rundt i verden og du kan i utgangspunktet plassere en person hvor du vil. Det er ikke dermed sagt at de vil bo hvor som helst. Noen ønsker et enkelt hus laget av strå, med trær og elver liggende rundt, mens andre krever å bo i mer solide bygg, gjerne av murstein med en pipe, en lampe, et gjerde og kanskje også med en spesifikk farge. Her kan man eksperimentere mye, men det lønner seg å følge innbyggernes ønsker, for å oppnå 100% tilfredshet som ofte belønnes med noen solide goder. I Dark Chronicle blir også fremtiden påvirket av hvordan landsbyene i fortiden ser ut.

I motsetning til mange andre spill i denne sjangeren, vil ikke figurene dine øke i nivå utover i spillet. Det er det våpnene dine som gjør. Ved å tildele våpenet ulike attributter og samle opp erfaringspoeng etter hver fiende du dreper, kan du etter hvert bygge opp våpenet ditt i ulike retninger. Siden mange rollespill lar deg plukke opp nye våpen, samt bytte dem ut utover i spillet, er dette et interessant system å utforske. Ved å bestemme hvilke attributter du skal gi våpenet, kan du selv være med å avgjøre hvilke type fiender våpenet skal være sterk mot og hvilken sti det skal følge videre. Som nevnt vil du også få tilgang på en spillbar "robot" i Dark Chronicle. Denne kan du produsere deler til selv og designe veldig etter eget ønske. Om den skal gå på rulleskøyter og bære samuraisverd, ha motorsykkel-hjul og maskingevær eller propell og laserpistol, er i bunn og grunn opp til deg selv å avgjøre. Personlig synes jeg Dark Cloud-spillene løser dette oppgraderingssystemet på en ganske kreativ måte, som selv en del nyere spill ikke klarer å matche.

Dark Cloud og Dark Chronicle stammer fra henholdsvis 2000 og 2002, noe som betyr at begge spillene begynner å dra litt på årene. Selv om PS4-utgavene har justert litt på oppløsningen, er det langt fra snakk om noen remastere her. Likevel ser spillene relativt bra ut, selv i år 2018. Når det gjelder japanske rollespill i moderne tid, er det nesten bare Final Fantasy-serien som har tatt et stort byks mot en mer realistisk grafikkstil. Man trenger ikke å se lenger tilbake enn nyere spill som Xenoblade Chronicles 2, YS VII og Tales of Berseria, for å finne visuelle stiler som minner mye om Dark Cloud-spillene. Dark Chronicle sin grafikkstil er også delvis bygd opp med "cel-shading", en teknikk som gjerne gjør at spillene fortsetter å se bra ut, selv når de begynner å kjenne alderen tynge. Se bare på The Legend of Zelda: The Wind Waker fra 2004.

Når det gjelder lydbildet, er Dark Cloud i all hovedsak tekstbasert. Hovedperson Toan sier ingen verdens ting og det gjør heller ingen andre figurer i spillet, med unntak av å lage noen stønnelyder i ny og ne. Dark Chronicle har derimot et ganske komplett stemmeskuespill. Med alle de fordeler og ulemper det måtte innebære. Tomohito Nishiura står bak musikken i begge spillene. Sannsynligvis en nokså ukjent komponist i spillmediet sett under ett, som i senere år utelukkende har laget musikken til Professor Layton-spillene. Selv har jeg alltid vært svært glad i musikken i både Dark Cloud og Dark Chronicle. Begge spillene bærer et solid utvalg av ulike låter, selv om noen ligger litt på grensen til det ensformige. Men er det noe disse spillene tidlig lærte meg, er det at japanske rollespill alltid ser ut til å levere godt når det kommer til videospill-musikk. Det er naturligvis knyttet mye nostalgi inn i bildet her, men jeg kan allikevel, med hånden på hjertet, slå fast at låter som Matataki Village, The Daily Life og Sindain, alltid vil rangere høyt blant mine favoritt-lydspor fra videospill. Uansett hva som måtte dukke opp i fremtiden.

For å oppsummere, var mitt gjensyn med Dark Cloud-spillene en minnerik opplevelse. Spillene byr på enkelte gameplay-elementer som få spill har "kopiert" senere. Som rollespill flest kreves det dog tålmodighet, særlig også når spillene er bygd mye rundt repetisjon. Kanskje spesielt sett gjennom moderne øyne. Likevel synes jeg disse spillene har holdt seg rimelig godt, mye takket være karakteristisk grafikk og innhold som fortsatt er svært fremtredende blant japanske rollespill i dag. For min del står disse spillene igjen som mye av grunnmuren for min interesse for denne sjangeren, i tillegg til å være nostalgibomber uten like. Jeg sitter fremdeles her, 16 år senere og lever i håp om at det skal dukke opp et Dark Cloud 3. Jeg håper derfor, Level-5, at dere leser dette.