Norsk
Gamereactor
artikler
To the Moon

Glemte perler: To the Moon

En av våre ferske skribenter hiver seg på artikkelserien vår om Glemte perler med To the Moon. Men om det er en perle, eller bare en litt glatt stein gjenstår å se.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
To the Moon

I artikkelserien «Glemte perler» tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Forrige gang leste vi om Suzannes opplevelser i Broforce. Denne gangen er ferskingen Kristian på plass for å snakke om et helt annet spill, nemlig det tårevekkende To the Moon!

Jeg skal være nummer hundre i rekken til å innrømme at 2017 ikke var et særlig seiersrop av et spillår. I det minste ikke for meg, som overhodet ikke er interessert i Nintendo-titler som melker den vante forbruker for nostalgipenger som om det var en uvanlig travel dag på meieriet.

2017 var derimot et fantastisk år for å ta en kikk på titler som ble anbefalt meg med samme pustebesværende entusiasme som tuberkulose-vaksinen, men som jeg av ukjente grunner bare lot forgå. I den ånd tok satt jeg meg ned med To the Moon, et snart syv år gammelt indiespill sluppet på Steam i det gudløse året 2011.

Dette er en annonse:

Med pikselert grafikk, top-down perspektiv og et svært melankolsk lydspor, er To the Moon ved første øyekast bevæpnet med midlene ment for å rokke ved det samme nostalgifundamentet som får folk til å betale for å se Star Wars-filmer, livsforsikring eller SNES Mini.

To the Moon
Freebird Games

Vi introduseres for doktorene Eva Rosalane og Neil Watts ved Sigmund Corp. - en bedrift som produserer kunstige minner til pasienter på dødsleiet. Deres klient er den døende Johnny, en mystisk mann med et uforklarlig ønske om å dra til månen Det er da opp til Eva og Neil å reise inn i Johnnys hukommelse for å finne ut av opphavet til dette ønsket.
Det er gjennom Eva og Neil's veldig kliniske og distanserte holdning til oppgaven foran dem vi opplever fortellingen. Eva er den mer fokuserte og ansvarsfulle, og Neil kan jeg bare anta er britisk ut fra de enorme mengdene med spydigheter han slenger fra seg. Neil fortjener spesiell bemerkning, da han bryter fartsrekorden fra ukjent til drittsekk på kun et øyeblikk.

Selv om det er et historiedrevet spill er ikke To the Moon fullstendig robbet for gameplay-elementer, og som enten Eva eller Neil må vi løse gåter eller puslespill, samt tolke informasjon fra Johnnys liv for å drive handlingen fremover. Ikke bli skremt av denne tanken, for ingen av disse oppgavene er særlig dype eller sofistikerte.

Dette er en annonse:
To the MoonTo the Moon
Freebird Games

Det later til å være normen at historiefokuserte spill ofte lar gameplay sitte lenket og utsultet fast til radiatoren i kjelleren, og To the Moon er intet unntak. Puslespillene og symboljakten har veldig liten utvikling og en vanskelighetskurve mer lignende en rullestolrampe. Nå er jeg selvsagt ikke et Mensa-intellekt som ikke kan fungere i hverdagen uten stimuli fra sudoku på en rubikskube, men i lengden blir disse oppgavene veldig kjedelige, og kunne nytt godt av økende vanskelighet som i det minste gjør historien belønnende å utforske.

Men akkurat som med nasjonalsangen før en fotballkamp er det ikke derfor vi er her - vi er her for fortellingen, og til spillets fordel er det dets sterkeste aspekt. Det er imponerende hvordan et spill om å reise i en metafysisk virkelighet klarer å gjøre seg forstått uten å bli tynget av metodikken bak hvordan vi får utforske den. Jeg får følelsen av at spillet ter seg men en ånd av selvironi når det spenner bein på sin egen dysterhet for å gi meg noe å le av, og det kan jeg ikke annet enn å respektere.

Jeg vil nødig gå i detalj om historien uten å spoile, men jeg vil kritisere hvordan den er skrevet. Når vi som enten Eva eller Neil reiser i fortiden står vi ofte som outsidere til et liv vi ikke kjenner til, og karakterene i Johnnys minner må da fore oss eksposisjon uten å være for røpende. Dette får de dessverre ikke til uten å høres ut som foreldre satt til oppgaven om å fortelle barnet sitt om hva død er.

Mot slutten av spillet har vi blitt introdusert for noen vendinger og det later til at spillet skal ende på en tragisk note. Her får Neil den fulle oppmerksomheten ved å forvandle seg til en figur definert av handlinger, og utrolig nok blir han sympatisk. - jeg liker ham. Spillets sanne agenda blir belyst mot slutten, og avslører at det ikke bare er en fortelling om en døende manns siste ønske, men en utforskning av personer i møte med død og reaksjonene som oppstår, og det føles veldig intimt og menneskelig.

Utvikleren skal ha ros for å regissere de musikalske innslagene med bemerkelsesverdig timing. I pausene mellom fortellingen hvor karakterene bearbeider inntrykkene av hva de har sett, får jeg som spiller mulighet til det samme på en måte spill som, for eksempel, Gone Home ikke klarte. Jeg merker endog at det er en overdreven vekt lagt på elegisk og dyster stemning, og disse har en tendens til å bli langtekkelige. Det er heldigvis like god timing i de mer lattermilde oppturene og understreker viktigheten av kontraster i en slik fortelling.

To the Moon
Freebird Games

To the Moon er en vakker og stemningsfull påminnelse om en bedre tid i spillhistorien, som er en høflig måte å si at det ser ut som om det hører hjemme på Super Nintendo. Det melankolske lydsporet overspiller tidvis sin egen velkomst, men akkurat som i fortellingen er det nok oppturer både i tone og humør til at de fleste sekvensene gjør seg bemerket uten å forsvinne i bakgrunnen. Selv om det er magert på gameplay, gjør det en god jobb med å fortelle en historie som bare basert på sitt premiss burde vært druknet i komplikasjoner.

To the Moon er et flott eksempel på god historiefortelling, som ofte saboterer seg selv for å lette
på trykket når det nærmer seg kritiske nivå av traurig, og jeg beundrer dette. Historien føles litt som om den skal ha i både pose og sekk og jeg har på følelsen av at jeg er snytt for en tragisk slutt, men ender på en tilfredsstillende bittersøt note som fyller opp elendighetskvoten min for uka, og gjør fortellingen nesten like deprimerende som virkeligheten.

Relaterte tekster

2
Glemte perler: To the Moon

Glemte perler: To the Moon

ARTIKKEL. Skrevet av Kristian Greiner Ådnesen

En av våre ferske skribenter hiver seg på artikkelserien vår om Glemte perler med To the Moon. Men om det er en perle, eller bare en litt glatt stein gjenstår å se.



Loading next content