Wandersong

I begynnelsen ble universet sunget inn i eksistens av gudinnen Eya. Hennes skaperverk dikterer at universet lever sin langstrukkede epoke til det blir gammelt og hun kan synge en ny sang. Dette legger det daværende universet til grunne slik at et nytt kan ta dets plass.

Det er i sluttfasen av et nåværende univers og vi introduseres for barden, en pussig liten kar med en magisk stemme. Med seg har han den irritable heksen Miriam, og sammen begir
de seg ut på denne umulige oppgaven - å redde universet.

Med oddsene imot må de lære seg «The Earthsong,» en profetisk melodi i besittelse av universets syv voktere. Hvis de lærer seg denne sangen er det kanskje håp, men tiden er knapp. Jo nærmere undergangen nærmer seg, desto fortere reduseres vokterne til uhemmet raseri og instinkt.

Verden går tross alt under.

Ved første øyekast er Wandersong bare en rar og sukkersøt 2D-platformer. Fargene er lyse, hovedpersonen er som klippet ut fra barneskolens formingstimer og manuset er unnfanget av en gigantisk flirende orm med ordene «lol random» skrevet i neonbokstaver langs siden. Ikke hva jeg vanligvis assosierer med "sjarm." Jeg var faktisk veldig klar for å avskrive hele sulamitten som en rar og ironisk Adventure Time-kopi, noe spillet gjør seg fortjent til med språket det bruker.

Språkføringen Wandersong bruker er av den sorten som hører hjemme i ufordragelige amerikanske samtidskomedier, hvor de kaster «like,» «totally» og «whatever» vegg i mellom. Dette er kanskje passende for et artig sidescroller-eventyr som Flipping Death, men det blir atonalt når det stilles ved siden av noe så gigantisk og eksistensielt som et univers med fastsatt livssyklus.

Likevel bebreider jeg ikke spillet for å ha en lett og leken tone. Det er tross alt et ledig språk som gjør at handlingen beveger seg fremover i et stødig tempo. På en annen side gjør 2D-perspektivet det vanskelig å forstå handlingen når den beveger seg fra noe lokalt og fokusert, til noe storslått og episk.

Det skapes derimot en dybde gjennom alle menneskene man møter. De drar en god del av lasset med sine personligheter når stedene man besøker er mangelfullt definert. Det er her en av spillets absolutte styrker får mulighet til å skinne. Handling, karakterutvikling og gameplay blir drevet videre av det mest universelle av alle verdens språk - musikk.

Med bardens magiske stemme, da illustrert med en radial-meny hvor man navigerer seg rundt tonehøyder i en oktav, deltar man i både rytmespill og et dusintall oppgaver knyttet til platforming-sjangeren. Det skal sies at dette kommer svært naturlig på Nintendo Switch, men det er ikke mange ferdigheter utvikleren har dedikert knapper til. Derfor er det flere knapper man kan bruke for å hoppe.

Rytmespillene opplevde jeg først som noe klussete, noe jeg mener kommer av at de kan føles en tanke dårlig forklart. Denne radiale musikkmekanikken er heldigvis noe man får veldig fort i hendene. Dette er fordi den er så universell og gjør at man nærmest øyeblikkelig forstår hvordan den brukes når nye utfordringer dukker opp. Jeg følte aldri at oppgavene ble kjedelige, men de kortere spillsekvensene kunne bli lite utfordrende. Det er når handlingen finner sted i vokter-templene at vanskelighetskurven, og spenningskurven for øvrig, får mulighet til å stige på en naturlig måte.

Wandersong handler alltid om musikk. Universets opphav var musikk. Dets undergang vil skape musikk. Løsningen på denne svært naturlige problemstillingen er musikk. Lydsporet stiller med en svært bred musikalsk palett som spenner hvert tenkelige humør. Her blandes blåserekker, trekkspill og strykere med svevende synthpartier og beskjedne, men også komisk overdøvende, mengder chiptune. Det er pent, morsomt og punktlig regissert.

Så er det dette med forventninger som Wandersong gjentatte ganger spenner bein på. Ved første øyekast er barden så enkel og - for å være ærlig - endimensjonal. Hans muntre vesen er ikke særlig iøynefallende, og heksen Miriam er nødt å være den jordnære og bistre kontrasten til hans naive forestillinger. Det høres ut som standard affære, men de vokser. Han klistrer på dette kunstige smilet fordi han er redd. Hun er utagerende og irritabel fordi hun er redd.

Tross sin ganske fantastiske og storslagne setting, blir man ofte dratt ned på bakkenivå av spillet selv. De syv vokterne man møter tar ikke undergangen med den naturlige roen man skulle tro passer for et eldgammelt kosmisk vesen. De gir også etter for frykt, resignasjon og overlevelsesinstinktet, og hvorfor skulle de ikke det?

Universet går tross alt under.

De eneste som har tatt på seg jobben med å berge den kollapsende virkeligheten, er en ildsint heks og en spinkel liten barde. Å synge nytt liv i et døende univers er en oppgave ingen av dem har forutsetninger for å klare. Til det må guddommelig inngripen. Men barden klarer noe annet. Han klarer å nå gjennom det blytunge hvalspekket av apati og kynisme som henger over menneskene han møter, selv når handlingen manifesterer seg i en karakter egnet for å forringe fremskrittene hans. Det i seg selv er, om ikke annet, et lite mirakel.

Det er denne noten Wandersong avslutter på. En bittersøt bølge av vemodighet mens verden samler seg for å møte undergangen verdigheten i behold. Det er da det skjer. Plutselig står man ved det store formløse instrumentet fra opprinnelsen. Man spiller på strengene, slår takten og synger mens noe unevnelig tar form i den tåkete avgrunnen. Over hele kloden samles folket for å synge inn all skapelse, som starter med din første gråtkvalte note og slutter i et øredøvende crescendo av viljestyrke og liv. Det er da man ser det.

Game of the year.