Rad Rodgers

Gud, redd meg fra avgrunnen som er andre menneskers nostalgi. Remakes, remastring og franchisegjenopplivning har vært like forutsigbart som tidevannet dette tiåret, og det har riktignok ikke bare vært dårlig. Etter anmeldelser å dømme var remastringen av Crash Bandicoot og Shadow of the Colossus det beste siden nystekte vafler. Videre kan vi vente oss en remaster av Spyro, en live-action remake av Mulan, mer nytteløs melking av Star Wars-franchisen og jeg må bare spørre...

Er vi ikke lei av dette snart? Jeg føler de siste ti årene har blitt brukt på iherdig navlebeskuelse, mens vi jamrer over hvordan dagens navlelo ikke kan måles med gårsdagens.
Jeg spør fordi mitt nyeste oppdrag; Rad Rodgers, bruker nostalgi som en tynnslitt g-streng. Neonfarger, synthmusikk og popkulturreferanser prøver å holde kjøttet og potetene på plass, mens gameplay er den tynne tråden i kaviarstjerna. Resultatet er et spill med et så utenomjordisk forhold til moro at det føles som om jeg er transportert til en amish bondegård, som er ironisk når du tenker på det.

Du spiller som det lille eplekinnet Roger, som er så glad i videospill at han drømmer om å leve i et. Etter streng beskjed om å legge seg fra den nådeløse diktatoren «Mamma,» våkner han opp til at konsollen, som unektelig høres ut som Danny DeVito, tar ham med på eventyr i de piksellerte skogene til TV-spillets verden. Med det er scenen satt for en episk og gjenkjennelig fortelling om en ung gutts opprør mot styresmaktene for å bli med en antropomorf, kjederøykende og fremmed spillkonsoll i skogen på eventyr.

Rad Rodgers er et spill med den oppfatningen at alt var bedre før i tida. Med vår magiske fremtidsteknologi har spill som Shovel Knight funnet ut at ekstraliv hører fortiden til. Livsystemet er tross alt en tanke fra arkadehall-dagene, hvor hvert liv representerte enda en tier du var nødt å mase ut av foreldrene dine, men der er Rad Rodgers uenig. Her er det ekstraliv helt ned til null. Det føles som et lite gjennomtenkt forsøk på autentisitet, og autentisitet er det siste dette spillet trenger.

Hva det trenger er å holde den forbanna kjeften sin igjen om alle popkulturreferansene det har stappet ned i buksene sine. Hver gang du tar skade, gir skade, hilser på lokalbefolkningen, plukker deg i nesa eller stemmer ved Stortingsvalget har spillet en eller annen referanse på lager. Her blir du dusjet i enkle bemerkninger; alt fra The Shining til The Legend of Zelda, fordi manusforfatteren trakk i brannalarmen hver gang noen ba ham om å skrive noe morsomt.

Selv bakgrunnsmusikken klarer knapt å være nettopp det, i bakgrunnen. Den dronende synthmusikken høres ut til å bestå av retro- og vaporwave spillelistene man finner på YouTube og blir svært irriterende i lengden. På et tidspunkt ble jeg så irritert at jeg spilte de to neste nivåene med lyden skrudd av, som ved nærmere ettertanke var det beste med opplevelsen.

Det henger et enormt spørsmålstegn over selv de mest grunnleggende mekanikkene; dør jeg så ofte fordi jeg er veldig dårlig i dette spillet eller er det dårlig design? Du er utstyrt med Dusty, egnet for nærkamp, og et maskingevær som selvsagt er registrert hos en lisensiert forhandler. Det slo aldri feil. Hver gang jeg måtte i nærkamp tok jeg skade av det, og hver gang jeg skjøt med geværet med én eller flere fiender tilstede, fikk jeg kramper i fingrene.

Ikke at dette er til å komme unna når vanskelighetskurven går like mye opp og ned som bitcoin-verdien. Et øyeblikk håndterer jeg horder av fiender mens jeg navigerer en hinderløype av lasere som dreper meg øyeblikkelig. I en annen sekvens står jeg utenfor kameraets rekkevidde og skyter en impotent fiende som ikke kan annet enn å ta imot kulene og forbanne Guds skaperverk.

Det er heldigvis noen forsøk på å holde progresjonen variert. Jeg liker sekvensene hvor man hopper inn i, hva jeg antar er, den digitale skjærsilden. Her styrer man Dusty gjennom glitch-betente hinderløyper, og disse krever at man faktisk bruker hodet og presisjon. Det kjedelige er at disse små øyeblikkene ikke bare er i et kolossalt mindretall, men dratt ut til det knapt gir mening.

En oppgave krevde at jeg dro inn i skjærsilden tre ganger for å knuse tre steiner som sperrer den ene veien videre. Under hvilke omstendigheter er det nødvendig at jeg gjør den samme oppgaven tre ganger for å oppnå ett eneste resultat? Dette er ikke en stimulerende utfordring, men å slenge flere tallerkener i vasken idet jeg har lagt fra meg oppvaskbørsten.

For å kunne fullføre nivåene må man samle inn fire steiner. Det er ment for å oppfordre til utforskning, men utforskning er bare så bra som hva man finner. Rad Rodgers har heldigvis en løsning; hatter. Disse kommer i form av masken til Jason Vorhees eller facehuggeren fra Alien. Kosmetiske gjenstander jeg bare kan spekulere i om er ment for å distrahere fra hvor desorienterende nivådesignet er.

Miljødesignet er for det meste neontåke og lasere uten særpreg som gjør nivåene vanskelig å differensiere. Noen ganger gjemmer også kamerapanoreringen veien videre, slik at progresjon ofte ender opp med å bli gjetteleker som bare trekker ut lengden på hvert nivå. Jeg er helt med på ideen om at jeg kanskje er fullstendig tjukk i huet, men det kan ikke bare være min feil når jeg bruker opp til førti minutter på noen nivåer og ikke lærer noe nytt.

Rad Rodgers er den ikke feiringen av nittitallets nostalgi som det tror det er. Den konstante bombarderingen av magre referanser er så folkelige og alminnelige at det blir som å snakke om været. Det hittil billigste forsøket jeg har sett på å røre ved et menneskes nostalgiske fundament, som tror at alt som trengs for å få folk til å punge ut er å rope «Who you gonna call?» til dunkende tekno.

Det har ingen ambisjoner om å smi sin egen identitet foruten å erklære seg selv «awesome» og peke på fordums konsollklassikere med den skjærende brekingen av «memberberries.» Jeg sitter til sist med inntrykket om at den vanskeligste delen av denne spillutviklingen var å gi det et navn. Det er like spillbart som en tvangshandler i smågodthylla som ikke vet om det skal strukturere innholdet fra søtt til salt eller etter farge, og resultatet blir like frustrerende som å se en kvise sprekkes i revers.