Norsk
Hola! Como estais?

Hola! Como estais?

Skrevet av Zeptera den 14 april 2008 klokken 18:33

Mange måneder har gått og jeg har ikke skrevet et ord på bloggen min. Jeg har kjent skyldfølelsen krype oppover ryggen i lengre tid, men har sagt til meg selv at det ikke var noe tilnærmet interessant å skrive om.

Det er det derimot nå. I Oktober/September i år begynner et av mitt livs store reiser. Jeg skal nemlig til Costa Rica på Colegio del Mundo Unido, også kalt United World College og være der i to år. Jeg kommer til å bo sammen med 160 andre elever fra flere forskjellige land, og vil tilbringe mye tid på leksepulten. Så er det selvfølgelig mange turer/festing i helgene, så jeg kommer nok ikke til å kjede livet av meg heller. Samtidig kan jeg få lært meg litt mer spansk.

Like etter jul, sånn omtrent tre dager etter at jeg hadde fått det råeste grafikkortet på markedet, krasjet PCen min. Fortvilet gikk jeg til verks med plan BLÅ - men til ingen nytte.

Nå på Onsdag, vel fire måneder senere, kommer forhåpentligvis min nye PC: en Dell XPS M1730 med dobbelt NVIDIA 8700 kort. Jeg må med hånda på hjertet ærlig innrømme at livet uten gaming og PC har vært overraskende bra, selv om jeg til tider har kjedet livet av meg.

Men det skal heldigvis endres litt på nå, selv om tentamener og eksamener nærmer seg med stormskritt.

HQ
Artikkel fra tentamen - Facebook

Artikkel fra tentamen - Facebook

Skrevet av Zeptera den 19 november 2007 klokken 18:44

Så idag har jeg hatt tentamen i norsk. Føler at det gikk temmelig bra, selv om jeg egentlig ikke er noe særlig stødig med diktanalyser osv... Men i alle fall, artikelen gikk bra, eller det er i alle fall det jeg tror. Det er derfor jeg skriver dette. Klarer ikke vente på svar. Så hvis det er noen som kan lese gjennom og gi noen kommentarer på hva jeg kunne tatt med, eventuelle argumenter osv. hadde det vært kult! :)

Fjesboken - et tveegget verktøy?

Facebook er, som nesten alle vet, et nettsamfunn hvor gamle venner og bekjente kan finne hverandre igjen. Facebook var opprinnelig et nettverk for Universitetsstudenter i USA, men har gjennom de siste årene utviklet seg til å bli et verdensomspennende fenomen med over 19 millioner medlemmer hvorav 179 000 av dem er norske. Inntil nylig måtte du være registrert for å kunne søke gjennom den massive databasen, men nå er det også åpnet for begrensete søkemuligheter på Google og Yahoo. Men hva er det som gjør Facebook så utrolig populært, og hvilke ulemper og fordeler har det?

I motsetning til blogger, er ikke Facebook et sted hvor vi deler synspunkter på enkelte saker. I alle fall ikke for allmenn-nytte. I stedet for å skrive en tre siders artikkel om fattigdom i Kambodsja og så publisere den, skriver vi to linjer om hvor sykt det var på fotballkamp i går på vennens "Wall", eller taggevegg om du vil - som for øvrig også kan leses av hans eller hennes venner. Facebook er rett og slett et MSN med utvidede muligheter. For i tilegg til vennelister og taggevegger, har man også tilgang til utrolig mange andre funksjoner. Man kan laste opp bilder, filmer og lydklipp og man kan ved hjelp av tilleggsprogrammer gjøre utallige rare ting med vennene sine. Dette kan variere fra enkle "pokes" til mer utspekulerte "Werewolf Bites", som gjør deg til en varulv som kan angripe andre 'venner'.

Men det er ikke bare fryd og gammen med Facebook. For mange er antall venner et mål på hvor populær du er i det "virkelige" liv. "Normale" vennetall ligger på rundt 100-200, men det er ikke uvanlig å se profiler med 500 venner eller mer. Tor Milde, dommeren fra Idol, har over 1000. Dette skaper dessverre sosial stigma for noen, fordi de med 80 venner higer etter å få antallet over 100, og 'venner' blir derfor et middel for sosial suverenitetshevdelse.
Dette er ikke bare et Facebook-problem, men en samling av utallige faktorer som alle på en eller annen måte har med popkultur å gjøre. I USA har det spredd seg en ny sykdom som kalles for SNF, eller Social Networking Fatigue. Dette er et syndrom som innebærer at en person rett og slett blir utslitt av å vedlikeholde profilene sine på mange forskjellige nettsamfunn, inkludert Facebook. Dette kan ha å gjøre med moral, for det er langt fra alle som har det sånn. For noen er venner noen man er sammen med fordi man må, ikke fordi man har lyst. Man må fordi man blir stigmatisert hvis man ikke har en stor mengde med venner. Dette er et samfunnsproblem som ikke er Facebook eller MySpace sin skyld, men de frembringer derimot dette problemet voldsomt.

Et annet problem ved Facebook, er tilleggsprogrammene. Disse er ment som nye måter å kommunisere bedre og morsommere med vennene sine på. Men for mange uvitende tenåringer som oss, synes vi det ikke alltid er like viktig å lese Personvernsparagrafen når du registrerer deg både som Facebookmedlem og når du legger til spill som for eksempel Jetman. I tillegg til å gi Facebook fullmakt til å forvalte dine personvernopplysninger - som innebærer fullt navn, bursdagsdato, seksuelle preferanser, sivil status, politisk ståsted, religiøst ståsted, favorittmusikk, favorittfilmer, MSN og ikke minst bilder - gir du også utviklerne bak tilleggsprogrammene fullt innsyn i opplysninger du så absolutt ikke ville gitt til hvem som helst, hadde du bare visst. Hvis du så legger til "Homeland Security Act" som gir amerikanske myndigheter lov til å hente ut opplysninger fra et hvilket som helst amerikansk firma(om ikke enkeltpersoner også), er du på god vei til å bli registrert i CIA eller NSA hvis navnet ditt er Mohammad og du samtidig er medlem av Facebookgruppen " I bet I can find 1 million people who dislike George W. Bush".

Med Facebook skapes det også noen litt uventede og kinkige problemer. Gamle ekser kommer tilbake og småflørter litt på taggeveggen - vel vitende, kanskje, om at man allerede har kjæreste. I enkelte tilfeller kan dette ende i brudd mellom et kjærestepar selv om ingen av dem egentlig ønsker det. Det er også slik at ikke alle mennesker liker hverandre. For noen kan dette by på vanskelige valg, ettersom man 'må' velge mellom venner på Facebook selv om man egentlig vil beholde alle. I tillegg kan man plutselig finne nye og uventede sider ved en person, og dermed kanskje skade forholdet.

Men Facebook er enda ikke blitt et substitutt for virkeligheten. Man må fortsatt finne vennene man har på Facebook ett eller annet sted. Det er ikke slik at en tenåring sitter hjemme hele dagen og leter etter folk han eller hun har lyst til å bli venner med. Det kan man ikke gjøre uansett - du kan nemlig ikke lese om folk du ikke kjenner. Det er også slik at uansett hvor mye Jetman vi spiller, eller hvor mye graffiti vi tegner på veggene til hverandre, vil vi alltid trenge å treffe de personene i virkeligheten også. Facebook fungerer mer som en diskusjonsplass for opplevelser, enn som opplevelsen i seg selv.

Facebook er også en flott måte for litt folkeskye eller annerledes personer å kommunisere med likemenn på. For eksempel finnes det grupper på Facebook for folk med Downs Syndrom, Aspergers Syndrom eller for folk som er homoseksuelle. Her kan de få råd av andre om hvordan de skal forholde seg til situasjoner som de ikke tør å delta i eller hvordan de skal takle mobbing eller sosial stigmatisering. På mange måter får da disse personene, som til vanlig kanskje ikke har det så bra, en følelse av nyttighet og verdighet i hverdagen.

Facebook er nok en blanding av både godt og vondt. Om man ønsker å treffe gamle kjente, er Facebook et ypperlig verktøy. Samtidig må man være oppmerksom på at Facebook også bringer med seg mange uventede problemer, gjerne problemer som man ikke så lett blir kvitt. Her kan blant annet Personvernsparagrafen nevnes, ettersom Facebook har rett til å gi informasjon om oss videre til en tredjepart uten at vi selv ønsker det. Klarer man derimot å komme seg over akkurat det, finner man nok en del gode gamle venner blant Facebooks 19 millioner brukere som helt sikkert ønsker å ta opp tråden igjen.

HQ

Høstferien.

Skrevet av Zeptera den 2 oktober 2007 klokken 00:06

Puh, så har jeg skutt meg gjennom Enemy Territory-demoen og sitter nå her og er temmelig dritdrøtt.

Men faen, det er ferie.

Så i morgen skal jeg løpe(eller stå i lang kø med trikken) ned til byen og kjøpe World in Conflict Collectors Edition slik at jeg ikke bare får et utrolig tøft spill(kjøpte det til en venn av meg) men også en bit av Berlinmuren. Spillet i seg selv så dritrått ut - bare lyden får meg til å glise av pur glede, og den lille delen av historien jeg så var veldig lovende.

Men nok om det. Det er vel noen her som la merke til min gledesfylte «blogg»post igår...Den var ikke helt planlagt, men faen - Brann vinner ligaen folkens - sist gang det skjedde, var pappa 13 år, stod på Stadion og var derfor vitne til det hele!

Nå håper jeg nå inderlig at de folka ikke taper resten av kampene sine og får meg til å se ut som en idiot, men det skal veldig godt gjøres nå.

Ellers går det flott. Har endret meg totalt den siste måneden(er fortsatt sosialist, though) og har blitt mye flinkere til å gjøre lekser og komme tidsnok på skolen - det skulle bare mangle. Timene er faktisk ganske ineteressante og belærende i forhold til hvordan de var på undomskolen - all ære til Akademiet AS der... På en annen side tok det dem tre uker før vi fikk PC, og vi har enda ikke fått hverken online lekseplan eller skap til å ha bøker i som de lovet omtrent fra dag én, noe som gjør det vanskelig for oss å planlegge dagene og fritiden vår - jeg har faktisk ikke fått spilt på over en måned!

Men det skal endres nå. ;)

En idè til en serie

Skrevet av Zeptera den 15 september 2007 klokken 12:21

Over en lengre periode har jeg hatt en idè i hodet mitt. Den går ut på å lage en miniserie àlla Band of Brothers som handler om motstandskampen her i Norge under 2. Verdenskrig. Foreløpig har jeg bare laget en skisse over layoutet til episodene, altså hva hver enkelt episode skal handle om, og tenkt litt på noen scener som jeg vil ha med.

Men serien skal ha en rød tråd gjennom seg. Det skal være historien om en mann som verver seg tidlig inn i Milorg/lignende organisasjoner og som var med på nesten alt som er av kjente og ukjente operasjoner i Norge. Så langt har jeg kommet fram til dette layoutet:

Episode 1: 1939, opptakten til krigen - hvorfor det ble invasjon av Norge? Følger regjeringen Nygaardsvold.

Episode 2: 9. April 1940, invasjonsdagen - følger norske soldater under forsvaret av Norge, hovedpersonen introduseres. Quisling tar makten. Regjeringen unslipper til England.

Episode 3: 1941 - Opprettelsen av Milorg og starten på den norske motstandskampen.

Episode 4: 1942-43 - følger Solveig Bergslien, Norsk motstandskvinne fra Stavanger, død 1943 inklipp av Donau og deportasjonen av 500 norske jøder til Tyskland

Episode 5: 1943-44 - Følger Max Manus og Gregers Gram under opprettelsen av Oslogjengen.

Episode 6: 1944, Nr. 24 - Max Manus treffer Gunnar "Nr. 24" Sønsteby, litt uklart hva annet denne episoden skal handle om.

Episode 7: 1945+2007, Frigjøring - Alle overlevende karakterer er i Oslo under frigjøringen, handler mest om hovedpersonen og hans tanker i 2007.

Noen av episodene skal være eksperimentelle, f. Eks har jeg lekt med tanken om at Episode 5 skal være filmet fra Max Manus' øyne(altså at andre skuespillere ser inn i kamera når de snakker med han)

Ville dette vært noe dere hadde sett? Hva kunne vært annerledes? Kom med ideer og innspill,
trenger blant annet forslag på hvem hovedpersonen kan være.

Takk for gjennomlesningen :)