Chrono Trigger DS

Vanligvis er jeg ikke noen stor fan av relanseringer av gamle spill. De fleste utgivere gir bare ut gamle klassikere på nytt for å tjene noen raske grunker på nostalgiske fans, men Square-Enix står for meg som et hederlig unntak. Den omtanken de viste med relanseringen av Dragon Quest IV med ny grafikk vitnet om et firma som behandler sine gamle klassikere med respekt. Og den samme respekten viser de også ovenfor Chrono Trigger.

Chrono Trigger står for meg som det absolutte høydepunktet blant de klassiske japanske todimensjonale rollespillene fra Super Nintendo-dagene. På denne tiden klarte firmaer som Square og Enix å presse inn gigantiske eventyr som varte i over 50 timer på 32 usle megabit. Den begrensede lagringskapasiteten gjorde at hvert eneste element av spillene måtte finpusses til det ytterste, alt unødvendig måtte skrelles vekk, og spillet måtte stå stødig på egne ben, uten hjelp av filmklipp og fancy grafikk. Det handlet om å engasjere spilleren med en spennende historie og et fengende gameplay.

Og Chrono Trigger var essensen av denne filosofien, spillet der Square brukte alt de hadde lært om Super Nintendo for å produsere et tilnærmet perfekt rollespill.

I Chrono Trigger er du helten Chrono, som bor i en landsby med sin venn Lucca, en oppfinner. Under en stor festival skal Lucca demonstrere en ny maskin og ender opp med å sende landets prinsesse Marle 400 år tilbake i tid, og dermed er spillet i gang. Chrono må prøve å få henne tilbake til vår egen tid.

Allerede i løpet av spillets første minutter får man inntrykk av at dette er et helt spesielt spill. Kameraet er høyt i luften over verdenskartet, og måser flyr og skriker foran skjermen. Fra en park sendes det opp ballonger og fyrverkeri, og alt blir svart før vi flytter oss til Chronos soverom. Spillet har et øye for detaljer, mange små detaljer som skaper stemning og tilstedeværelse for oss som spiller.

Og den spesielle følelsen vedvarer. Fra første tidsreise skjønner du at dette spillet handler om noe annet enn slemme keisere som kidnapper prinsesser krydret med drager og orker. Snart har du vært i steinalder og langt inn i fremtiden, du har møtt nye venner og allierte og bekjempet slemme monstre og udyr. Og du har sett konsekvensene av handlingene dine: det du gjør i fortiden kan påvirke det som skjer om mange hundre år.

Tidsreiseaspektet har blitt utforsket i dataspill tidligere, men sjelden på en så sjarmerende og oppslukende måte som i Chrono Trigger. Å besøke ulike steder i ulike tidsperioder er befriende og varierende, og gir deg følelsen av at den egentlige hovedpersonen i spillet ikke er deg, men planeten du befinner deg på. Det er den som påvirkes og utvikler seg, som har forskjellige faser og perioder som du må beherske.

Denne gleden av å reise mellom epoker forsterkes ytterligere av det fantastiske lydbildet. Til tross for at lydeffektene er basert på lydchippen i Super Nintendo er de atmosfæriske til tusen. Det er nesten så man grøsser idet lyden av en kald vind strømmer ut av hodetelefonene, og den geniale musikken hjelper enda mer til. Final Fantasy-spillene er kjent for sine gode melodier, men lyden i Chrono Trigger føles hakket skarpere. Den er variert og perfekt tilpasset de ulike spillsituasjonene, og inneholder mange deilige melodier som kommer til å sette seg på hjernen.

Da spillet kom på Super Nintendo var grafikken fantastisk, bruken av Mode7-effekter og alt av teknologisk fiksfakseri som var oppfunnet på den tiden var imponerende. Alt dette er kanskje ikke like imponerende i dag, men det som slår en er hvor nøye grafikerne har vært med å tilrettelegge grafikken til den stemningen de ulike områdene skal ha. Dette er langt fra hastverksarbeid, men møysommelig og gjennomtenkt, noe som er nødvendig for å gi meg som spiller følelsen av å faktisk reise mange hundre år i tid. Verden utvikler og forandrer seg, og det gjenspeiles godt i grafikken.

Men det er ikke bare disse elementene som gjør spillet magisk. Med Chrono Trigger våget Square å kaste mange rollespillkonvensjoner på dynga og satse på noe nytt. Irriterer du deg over utallige kamper mot tilfeldige monstre som dukker opp fra ingensteds hen i rollespill? I Chrono Trigger kan du se fiendene på skjermen mens du utforsker og faktisk unngå kamp hvis du vil. Chrono Trigger var et rollespill som våget å la historien bære spillet i stedet for å tvinge deg til å kjempe meningsløse kamper i time etter time bare for å nå høy nok level til å klare en boss.

Joda, det er masse kamper i Chrono Trigger og, men de er på langt nær så påtrengende som i mange andre japanske rollespill. I stedet for en lang sekvens der spillskjermen blir svart og byttes ut med en ny skjerm der heltene og monstrene står på hver sin side og danser mens de deler ut slag til hverandre foregår kampene direkte der og da når du møter på monstrene. Ingen lange pauser eller ventetider, kjappe ordre og kjappe reaksjoner, et smidig og velfungerende system.

Utviklingen av de forskjellige hovedpersonene er heller ikke hovedfokuset i Chrono Trigger, man har ikke så mye valgfrihet i å forme personen sin, spesielt ikke om man er vant til grid spheres og mer avanserte utviklingssystemer fra nyere rollespill. Igjen reflekterer dette spillets hovedfokus på å fortelle en god historie. Alle figurene du styrer i Chrono Trigger har personlighet og dybde selv om du ikke får forme dem som de vil, og den egentlige hovedpersonen er faktisk spillverdenen du utforsker.

DS-versjonen av Chrono Trigger er for det meste identisk med det originale Super Nintendo-spillet. Det er tilrettelagt for to skjermer slik at menyer og tekstinfo kan plasseres på den nederste mens hele den øverste bare viser omgivelsene dine, men om du er fanatiker kan du velge å spille det med originalt oppsett. I tillegg er det lagt til noen tegnefilmsekvenser pluss et par nye områder samt en ekstra slutt slik at man nå har 14 ulike måter å avslutte spillet på. Det er ikke lagt til noe essensielt i denne versjonen i forhold til originalen, men det vitner allikevel om den omtanken Square-Enix legger ned i disse relanseringene av klassikerne sine.

Med et godt forhold til det originale spillet er det lett å falle inn i en nostalgisk søledam av varme følelser når jeg skal anmelde Chrono Trigger, men jeg føler likevel at de magiske bildene og lydene som strømmer ut av DS-en min når jeg spiller dette er tidsløse. Spillet er det beste eksempelet på klassiske japanske rollespill, og føles like friskt i dag som da jeg spilte det for første gang på Super Nintendo i 1996.

Chrono Trigger er et spill med selvpålagte begrensinger som vet hva det vil. Og derfor står det for meg som det absolutte høydepunktet blant de originale japanske rollespillene, den generasjonen rollespill som eksisterte før Playstation dukket opp og lange og vakre filmsekvenser fikk mer fokus enn rollespillsystemene. Det er et spill laget av folk som vet hva de vil, Square selv døpte utviklerne til et drømmeteam ettersom det bestod av Final Fantasy-skaperen Hironobu Sakaguchi sammen med Yuuji Horii som har æren for Dragon Quest-serien. Og kompetansen til disse to lyser gjennom spillet fra start til slutt. Dette er en historieleksjon og en oppvisning i fortellerglede og tidløs spillkunst for gamle og nye spillere. God fornøyelse.